Bien er som andre levende skapninger utsatt for sjukdommer, parasitter og skadedyr som truer dens eksistens. Det beste en kan gjøre for å forsvare seg mot dette er å sørge for at biene har optimale forhold å bo og jobbe under. Forebygging er en god måte å hindre utbrudd av sykdom på. En må sørge for hyppig skifte av voks, se til at biene ikke har for mye plass i kuben, at de har nok for og at bigården er plassert på et lunt og tørt sted. Videre må en være forsiktig med innkjøp av biutstyr som inneholder bivoks og honning. Bier og utstyr bør kjøpes eller innføres fra sertifiserte bigårder.

Sjukdommer på yngel og voksne bier

Lukket yngelråte er den mest alvorlige bisykdommen, og bigårder med påvist smitte blir som oftest destruert. Sykdommen skyldes en bakterie som spres med sporer. Den er meget standhaftig mot ytre påvirkninger og kan ”hvile” i sporeform i årtier. Lukket yngelråte er sporadisk funnet på Øst- og Sørlandet. Bakterien fører til at yngelen dør. Den råtner i cellene til en seig, illeluktende masse som ved hjelp av en fyrstikk eller lignende kan trekkes ut til en flere centimeter lang tråd. Sykdommen er meldepliktig, og alle som mistenker at ens bier er smittet må melde fra til det lokale Mattilsynet.

Åpen yngelråte skyldes en tarmbakterie, og anses ikke så farlig som lukket yngelråte. Yngelen dør som oftest før forsegling. Larvene blir slappe og ligger ofte i forvridde stillinger. Større larver blir fløtefarget og har en syrlig lukt. Noen larver dør først etter forsegling. Disse larvene blir slimete og lukter surt. Åpen yngelråte er sjelden påvist i Norge. Kan forveksles med lukket yngelråte. Sjukdommen er meldepliktig.

Steinyngel er en soppsjukdom hos både yngel og voksne bier som fører til at bilarvene blir omdannet til steinharde mumier. Den er ikke påvist i Norge, men nevnes likevel fordi den kan føre til sykdom hos mennesker.

Kalkyngel er en soppsjukdom som rammer bilarven. Symptomene ses ved at en finner harde mumifiserte larver i tavlene eller på bunnbrettet. Disse kan være kalkhvite eller grå/sorte.
Sjukdommen fører sjelden til store problemer, men er heller symptom på at biene ikke har optimale forhold. Ses oftest i kuber med for mye yngel i forhold til mengden bier under perioder med kaldt og dårlig vær.

Nosema er en tarmparasitt som kun finnes hos voksne bier. Nosemasmitten er mer eller mindre tilstede hele tiden i bisamfunnet, men det er oftest om våren den gjør størst skade. Nosema hindrer bienes proteinopptak og det fører til redusert produksjon av forsaft. Dermed kan det bli for lite for til larvene og bisamfunnet får en dårlig vårutvikling. Ved sterkt angrep kan bifolket helt stagnere i utviklingen og noen ganger gå til grunne. God hygiene med regelmessig fornyelse av tavlene i yngelrommet er forebyggende. På grunn av smittefare bør svake bifolk som viser tegn på dårlig utvikling om våren ikke slås sammen med andre bifolk. Avliving anbefales.

Varroamidd er en parasitt som lever både på bier og yngel. Den lever av å suge av bienes og yngelens blodvæske. Ubehandlet dør bisamfunnet i løpet av fire-fem år.
Midden er spredt i store deler av Øst- og Sørlandet. I Sør-Trøndelag ble det registrert funn i 2005. Spredning skjer ved salg av bier, dronninger og biutstyr, samt ved vandring og sverming. Hunnmidden er 1,1 x 1,6 mm og kan ses med det blotte øye. Likevel er den vanskelig å finne i kuben i de første årene etter angrep. Siden det er viktig å få diagnostisert parasitten i tidlig fase tas prøver fra kuben ved registrering av død midd som faller ned på et diagnosebrett. Dette kan gjøres ved vinternedfallsprøver, eller ved mistanke om smitte, med en provosert nedfallsprøve (maursyretest). I Norge behandles kun med organiske syrer og biotekniske metoder, og med gode resultater. Kjemiske preparater som brukes av en del birøktere i andre land kan føre til resistens hos midden, samt at medisinrester kan bli overført til bivoks og honning.

NB! Behandling med organiske syrer som maursyre, melkesyre og oksalsyre krever at det brukes verneutstyr og at det vises omtanke ved bruk og lagring. Oppdaterte behandlingsmetoder for varroamidd finnes på Norges Birøkterlags hjemmesider.

Trakemidd er en verdensomspennende parasitt som lever og formerer seg i bienes åndedrettsorgan. I Norge er den hittil kun påvist i Sogn og Fjordane. For å hindre smittespredning kreves innsending av prøver av levende bier for laboratorieundersøkelse hvis en skal omsette bier eller flytte/vandre med bier, (del av sertifiseringsordningen).

Skadegjørere

Voksmøll legger egg i vokstavler og voksrester. Normalt sterke kuber plages ikke nevneverdig av møllen, men det er på tavlelageret møllen kan gjøre skikkelig skade.
Ved å utsette tavlelageret for kuldegrader i noen dager i løpet av vinteren drepes alle stadier av møll. Husk å ikke lagre for tett, slik at kulden kommer til over alt. Et alternativ er å behandle tavlene med edikksyre. Dette er mer arbeidskrevende, men har også forebyggende virkning på nosema.

Mus og rotter kan godt invadere et tavlelager hvis de får muligheten. Resultatet kan bli en utrivelig opplevelse når tavlene skal tas i bruk til våren. Det kan være gnagd store hull i tavlene, og hvis det er anlagt mus- eller rottebol i kassen er det svært grisete med mye ekskrementer. Forebygges med å ha musesikkert lager, eller legge for eksempel dronninggitter under og på toppen av kassestablene. Rotter kan likevel gnage hull på kassene. En ekstra sikring er å legge ut gift på lageret. Mus kan også komme seg inn til bisamfunnet i kuben om vinteren via flyåpningen. Husk å ikke ha større åpning enn 8-9mm.